Kneist N-92-2669
Utstilling på Nordfjordeid,
år 2000 |
Namnet
Det er ikkje få som har spurt kvifor Kneist heiter Kneist. Ein tysk mann tok kontakt på e-post, fortalte at han heitte Kneist til etternamn, og han lurte på korleis i all verden det gikk til at det vandra ein hest rundt i Norge med hans namn.
Eg kan i alle fall slå fast at hesten min ikkje er oppkalt etter ein tyskar, noko eg også beroliga herr Kneist med. Det har seg slik at då Kneist kom til verda, gjorde han det med brask og bram. Han var ein fin liten fole, snill og grei, veldig skjønn. Etter kvart som han voks til, viste han fleire av sine personlege sider. Han vart tidleg sjølvutnemnd ”konge på haugen”. Vesle tassen prusta i nasa og kneisa stolt med nakken. Sjølvtilliten var på topp frå dag ein og han gjekk bestandig med hovudet høgt, spesielt når han hadde gjort sprell. Det vart raskt naturleg å kalle han noko som refererte til denne småtøffe framtoninga. Kneising med nakken vart varemerket, og dermed vart han døypt deretter.
Dagrun Aarsten
og Kneist, Starum |
Apetitt på livet
Å jage kattar på plenen var hobby nummer ein. Elles var det stort sett vanlege strekar som testing av elektriskgjerde og opptrakking av nygjenlagde åkrar med meir. Som hestar flest syntes også Kneist at graset såg langt grønare ut på andre sida av gjerdet, og eigaren si mor var meir enn ein gong fortørna over den uforklarlege apetitten på nyplanta blomster i tallause krukker og blomsterbed.
Ein ting er når den håpefulle firbeinte massakrerer blomsterbeda til eigaren sin eiga mor. Noko anna og langt meir pinleg er når det er blomsterelskande damer i bygda som får endevendt blomsterløkane sine.
Hest 98 på Hellerudsletta,
maratonoppvisning |
Sommaren då Kneist var åring, gjekk han og ein kompis på beite ca ein kilometer frå garden vår. Dette gjekk fint, dag etter dag, til karane fann ut at det var aaaaltfor monotone dagar. Dei braut seg resolutt ut av gjerdet, jogga galant og målretta oppover bakkar, gjennom kratt og inn i hagen til ei eldre dame. I kveldsskyminga gjekk dei i gang med blomsterbeda hennar, så alt som før var pent og pynteleg til slutt såg ut som ei blømande katastrofe.
Fleire rampestrekar vart det, for Kneist som for unghingstar flest. Men mest av alt har han alltid vist ein umetteleg apetitt på livet, og aktivitetsnivået har alltid vore høgt. Nysgjerrig og utforskande har han alltid vore, noko som har vore enkelt å dra vekslar på i utdanninga fram mot den allsidige brukshesten han er i dag. Ny lærdom har lett gått inn, og ein kan faktisk merke tilfredstillelsen i han når han forstår kva som blir krevd og han får jobbe slik som han har lært.
Far og sønn – Kneist helsar
på sonen Bergulf (Sneip) |
Arbeidsviljen
Eit fasinerande trekk ved denne hesten er arbeidsviljen. Då han var treåring var han allereie begynt å komme i svært god form, og han kunne ”jogge til verdens ende”. Det var så å seie uråd å få han sliten. Dette har vore fortrinnet heile vegen fram mot brukshesten han er i dag. Han toler store treningsmengder utan å bli sliten.
Anne-Karin og Kneist |
For ein kvikk og nysgjerrig hingst var det i tidlegare år det mentale som først vart utmatta, då det tok på å skulle følgje med på alt som rørte seg i verda, samtidig som han skulle levere prestasjonar. Difor har det alltid vore viktig å halde ein balanse mellom fysiske utfordringar og mentale pausar.
Dette er ofte utfordringa for dei som brukar hingstar aktivt i sport. Hingstane har først og fremst ein agenda – og det er reproduksjon. Dette inneber å halde på eige revir, og halde konkurrentar unna samtidig som ein skal lokke til seg damene. Ei krevande øving! Men når ein trenar jamt på dette og er litt tolmodig, går det som regel fint. Kneist har lært seg kodane, og når han må jobbe, då er han heilt og fullt på jobb.
Ein av Kneist sine søner,
Bergablakken, under
NM i Telemark 2007 |
Cassandre (rytter/kusk)
sier dette om Kneist:
Kneist har en utrolig utstråling som med den unike fargen gjør at folk snur seg etter han. Småjenter stopper oss på stevner for å ta bilder.
Kneist er en fantastisk samarbeidspartner. Han vet når det gjelder, og drar frem sine siste krefter. Dette beviste han i fjor sommer da han hoppet seg inn til sølv i EM. Første klasse var 2 dager etter en 36 timer reise. Han har en utrolig viljestyrke, og i samarbeid med en rytter gir han en fantastisk følelse, og ingenting gjør han lykkeligere enn æresrunder med sløyfe på hodelaget.
Kneist solar seg på Breim
|
Som uerfaren kusk han han loset meg gjennom maratonbaner og til sløyfer i presisjon. I sprang har vi konkurert opp til 1m og Kneist er pr i dag den eneste avlshingsten som har startet MB. Dette sier mye om hans allsidiget og glede av å lære på tross av stigende alder.
På stevner er han en riktig gentleman, og lar seg ikke lengre distrahere av kneggende hopper og skvetne hester.
Han er en fantastisk hest som gjør seg bemerket. En hingst med kapasitet av klasse.
Karen Anne Holmefjord og
Kneist |
Eventyret Kneist
Skrevet av Karen Anne Holmefjord
Mai 2000 var jeg med og stilte hingst på Eid. En stor opplevelse og mange nydelige hester å hvile øynene på. En av de eldre hingstene merket seg ut med sin kritthvite manke. Jeg hadde bare holdt på med fjording i ett år, og dette med ulike farger var fremdeles litt nytt for meg. I ettertid fant jeg igjen hesten på noen bilder jeg hadde tatt og kunne sitte og drømme litt om denne vakre hingsten med flagrende lugg.
Karen Anne og Kneist |
Vinteren 2002/03 var jeg på utkikk etter en fôrhest. Jeg skulle gå 2.året på hestelinja på Fjordane folkehøgskole, og hadde mer lyst til å ha med en fjording enn de brune jeg red på til vanlig. En dag dumpet det inn en mail med spørsmål om jeg kunne tenke meg å prøve fjordingen Kneist, for å vurdere å ha han på fôr. Jeg tror jeg fremdeles kan kjenne følelsen jeg hadde da jeg leste mailen. Det var jo et spørsmål om jeg hadde lyst til å ha drømmehesten på fôr. Plutselig var jeg 10 igjen og svevde på rosa penny-skyer. Selvsagt ville jeg prøve Kneist, og selvsagt skulle jeg ha han på fôr!
Karen Anne og Kneist |
Det begynte vel ikke på best mulig måte. Etter første rideturen på Eid fikk jeg erfare at Kneist ikke alltid stod helt i ro, og hinket ut med brukket lilletå. Men jeg skulle gå på folken og jeg skulle ha Kneist, så slik ble det.
Veien videre var fylt med mange opp- og nedturer, slik det gjerne er når man driver med hest. Men det som var spesielt var at uansett hvordan det gikk så forgudet jeg denne hesten. Han humret høyt når jeg kom i stallen, var alltid klar for innsats og elsket oppmerksomhet. Det er en hest med et utrolig humør og jeg tror ikke jeg har sett Kneist sur en eneste gang.
Karen Anne og Kneist |
I løpet av perioden jeg hadde Kneist fikk jeg oppleve så utrolig mye, og albumet er fullt av gode minner. Vi startet mange dressur- og sprangstevner og plukket en del sløyfer. Han fikk meg bitt av kjørebasillen, noe jeg sliter med den dag i dag. Vi hoppet i terrenget, red på lange fjellturer, red om kapp på lange grusveier, kjørte turister på Breim, red oppvisning på hingsteutstillinga på Eid 2004 (med ett bein i gips), kjørte maratonoppvisning på folkehøgskolen sitt show, red med turister over Utvikfjellet og dro på badetur en varm sommerdag.
Fjordhest NM på Breim i 2004 var det siste vi gjorde sammen. Vi deltok i grenmesterskpene i dressur, sprang og kjøring, var med i terrengrittet og startet dressur i lagkonkurransen. Vi plukket med oss et par sløyfer, men det gjeveste var bronsemedaljen i lagkonkurransen.
Karen Anne og Kneist |
Det var ingen lett avgjørelse å dra tilbake til Tønsberg for å fortsette på lærerstudiet etter dette året. Jeg hadde ikke anledning til å ta han med meg og sorgen var dyp. Jeg er fremdeles forundret over denne påvirkningen Kneist hadde på meg. Kneist er ikke bare en hest. Han er barbiehesten man drømmer om som liten. Han er den vakre, snille og kloke som er flink til alt, slik man bare leser om i penny-blader. Ingen oppgave virker for stor eller vanskelig og han har verdens mykeste pels på begrave nesa i når dagene er tunge.
Karen Anne Holmefjord og Kneist
Dagrun Aarsten
sier dette om Kneist:
 
Dagrun og Kneist |
I 1999 var jeg forrytter for en gæærn fullblodshest på Kalbakken i Oslo og var egentlig fornøyd med å sette meg selv i livsfare med bukking og steiling på tur. Men så skulle hesten på sommerferie og denne jenta med snål dialekt som jeg hadde sett på stallen nå og da spurte om jeg kunne tenke meg å ri Kneist litt. Min innstilling til fjordinger var ikke akkurat positiv på den tiden, jeg var veldig forutinntatt og mente som de fleste østlendinger at fjordinger var feite, treige og sta. Kunnskapene var heller ikke på topp. I mine øyne var det ingen visuell forskjell på Kneist (rødblakk hingst), Enar (brunblakk hingst) og Obelix (rødblakk vallak).
Dagrun og Sneip |
Når det var sagt så var jeg så gira på å hoppe hinder at hvis denne fjordingen kunne hoppe litt så kunne jeg alltids prøve. Anne-Karin satte opp noen hinder og Kneist spratt over om enn ikke så elegant. Mine ridekunnskaper på den tiden manglet mye på finesse, men jeg var i hvert fall god til å presse en noe motvillig hest over hinderet, og rose etterpå. Feil og stil-bedømming var heldigvis ikke oppfunnet på den tiden.
Dagrun og Kneist |
Noen dager senere red vi på et lokalt klubbstevne og fikk premie, ingen sak å ta brå omhopningssvinger når hesten hopper alle hindrene fra stillestående (dette skulle bli vårt hemmelige våpen senere i karrieren). Anne-Karin var så fornøyd at hun spurte om vi ville være med på sprangklasser under Fjordhest-NM i Lier (1999), hun skulle jo allikevel være med i kjøring. Jeg hadde aldri eid en ridejakke, men vi fikk låne litt her og litt der av hvit sjabrak og stevneutstyr og dro i vei. Tror vi tok en 5. plass i 70 cm og en 2. plass i 80 som jo var veldig moro, det var bare to uker siden jeg satt på hesten første gang. Premieutdelingen i 80 cm ble et eventyr. Det var kanskje 8 plasserte og etter at Kneist fikk andreplassen måtte han stå pent og vente mens alle de andre fikk sitt.
Dagrun og Kneist |
Det ble for mye for en yr hingst med en hest på hver side, og samtlige blant publikum kunne se at han krummet nakken og slapp ned ”stasen” mens jeg satt der som et fjols og ante ingenting. Plutselig brummet han som en bjørn og rygget 10 skritt bakover, før han gikk opp på to. Jeg var vant til å slippe tøylen og henge meg rundt halsen på en steilende fullblodshest for ikke å dra den overende, som i etterpåklokskapens navn ikke var den beste reaksjonen her. ”Værsågod hingsten min, her har du helt løs tøyle, gjør hva du vil!” Hvorpå Kneist på to bein løp rett på nærmeste hesterumpe og ville bedekke. Endelig reagerte jeg og fikk dratt ham ned sidelengs, men der sto hesterumpene på rad og rekke så det var bare å klatre opp på neste! At det tilfeldigvis var en vallak brydde han seg ikke om. Rytteren ble slått i bakken og jeg datt av selv og premieutdelingen ble avbrutt mens speaker ropte ”løs hingst på banen”. Heldigvis oppdaget Kneist at det var gress på bakken og glemte alle hesterumpene et øyeblikk, så jeg fikk tak i ham igjen. Etter det hadde vi alltid 5 m avstand til hver side på premieutdelinger, og en litt mer våken rytter på ryggen…
Sigrun og Kneist |
Antakelig var jeg den første forrytteren som ble 100% hekta på Kneist, men absolutt ikke den siste! Det var utrolig deilig å kunne ri på tur i trafikk med en trygg, sindig hest, samtidig var det mer enn nok utfordring med hingstenykker og skumle grøfter i skogen han ikke ville over, så kjedelig ble det ikke! Først ble det innkjøp av ridejakke og sprangsal, og hvert stevne vi reiste til krevde enormt med logistikk da vi verken hadde henger eller bil som kunne trekke den og måtte låne/leie alt. Etter hvert måtte jeg bare kjøpe meg stasjonsvogn, og stallvenninne Anniken fikk henger, så da ordnet det seg bedre. Våren 2000 var jeg så oppsatt på å kvalifisere meg til Fjordhest-NM at jeg måtte kjøpe meg en egen henger.
Dagrun og Kneist |
Skjønner i ettertid at dette er litt utenom hva vanlige halvforryttere driver med… Utrolig moro var det i hvert fall. Vi gjorde det bra i sprang selv om vi slet med å komme oss gjennom 1 m – baner på den tiden, særlig i kombinasjoner der avstanden ble litt stor (hesteklasse) og da sviktet motet. Feltritt var vi også med på, om enn bare på Knøttecup-nivå. Vi trente aldri terrenghinder så Kneist skjønte ikke dette med nedsprang men hoppet opp isteden, så vi fikk noen gode svev med ikke altfor myk landing…
Jeg var så ivrig at jeg hver uke red 1 time hver vei tvers gjennom Grodruddalen fra Kalbakken til Ellingsrud , på mørke vinteren i trafikken, for å trene sprang. Det store målet for 2000-sesongen var NM, og da måtte jeg også kvalifisere meg i kjøring (presisjon på den tiden) og dressur (LA). Det ordnet vi på samme dag, med kjørestevne på Ekeberg fulgt av et dressurstevne i Moss på ettermiddagen, og sannelig fikk jeg kloret til meg akkurat 50% i dressuren. Til min store sorg ble NM utsatt på grunn av abortvirus, og jeg flyttet til Italia for å begynne i ny jobb (som jeg egentlig hadde ordnet så fint til rett etter NM). Så da ble det ikke noe sammenlagt-NM det året, men Kneist var med i NM/Nordisk med Anne-Karin som kusk, meg som sprangrytter og Øivind I. Ødemotland som dressurrytter. Undertegnede fløy da over fra Italia en langhelg for å ri, må vite! Jeg var også med i grenmesterskap sprang og terrengrittet. Alt gikk relativt bra, og det gjeveste var nok da arrangørene i hemmelighet hadde plukket ut et ”landslag” mot svenskene der Kneist og jeg representerte Norge i sprang for laget, så vi fikk gullmedalje selv om vi ikke offisielt var Nordiske mestere.
Kneist |
Den vakre enden på visa, og begynnelsen på en annen, var at Anne-Karin forærte meg en ”gavekort-sang” fremført etter avslutningen av NM, med ”en Kneist-sønn i presang” en gang i fremtiden. Og 2001 ble et lite rødblakt hingsteføll født i Valdres, og det ble min Bergulf AKA Sneip, som er min aller beste venn! NM 2002 på Starum hadde jeg en ny gjesteopptreden på Kneist, denne gang fløyet inn fra California hvor jeg befant meg da. Det gikk også bra, både i sprang og terrengritt. Ellers hadde jeg Kneist på for igjen en stund det siste halvåret jeg var i Breim (2004) etter at han var meget veldressert av Karen Anne, det var en fantastisk opplevelse!
Rødblakk |
Sneipemann er nå blitt en helt voksen hest på snart 9 år! Han er utrolig flink i dressur, og hopper som en drøm men er litt pysete. Men siden mor har kommet i midtlivskrisa og plutselig satser på internasjonalt feltritt blir det få konkurranser og han lever litt i skyggen av det røde langbente feltrittsfantomet Aconda. Men han gikk en hederlig LA allerede i fjor vår og blir kanskje å se på NM om ikke i år så til neste år?
Hvis noen vil lese om dette på engelsk og se bilder er det visst fortsatt liv i min meget utdaterte hjemmeside fra USA:
http://www.dagrun.freeservers.com/
(Jeg har glemt brukernavn og passord så får nok ikke oppdatert den heller!)
Hilsen til alle Kneist- og Fjordhestvenner fra Dagrun, som nå har landet på Skedsmokorset nord for Oslo
Bergulf aka Sneip
Margrethes møte med Kneist kan du lese om her:
http://www.hest.no/blogg/?bid=8764&blid=528586 |
